Dagens utgave av siste fra Foca har ingen ting med Foca og gjøre.
Derimot har en utrolig god kollega i Norge og EasyLife forsvunnet fra oss.
Det er en nådeløs virkelighet at du er borte, Abraham! Du bare sovet inn på sofaen. Utrolig dårlig gjort!
Du var den perfekte i jobben din. Du hadde alt. Pålitelighet, kreativitet, du utfordret innfallsvinklene, du tok poenget lynraskt, du var ferdig nesten før du startet, feilfritt – du var deskens drøm.
Du var helt naturlig den journalisten EasyLife trengte. Du fikk møte mange mennesker med forskjellig bakgrunn og fysisk aktivitetsnivå. Reise Norge rundt for å treffe mennesker – skrive om mennesker. Perfekt for deg. Perfekt for EasyLife.
Du elsket å skrive om sport. Eller i alle fall noe som minnet om fysisk aktivitet. Men helst sommeraktiviteter. Noen husker deg fra bandyen. Gradestokken viste minus 15. I sommersko, tynn «Juventus» sommerjakke, caps med ørelapper, masse is i skjegget og duggete brilleglass, famlet du deg inn i speakerboksen på Solbergbanen for å tine opp deg selv og kameraet til Drammens Tidende. Du skrev ikke bare fra kampen, du tok bilder også. Du stolte ikke på at andre kom eller var i stand til å ta de bildene du ville ha…
Det er en kjent greie at du løp hver eneste dag. Det har du gjort i en halv menneskealder. I all slags vær. Uansett. At du skulle bli borte i en alder av drøye førti år er ufattelig. Oddsene ville vært skyhøye.
Du giftet deg for et drøyt halvår siden med din Heidi, selvfølgelig i hemmelighet for de aller fleste. Mine tanker går derfor til henne. Så må jeg bare si at jeg gremmes når det snakker om at man har gode minner å se tilbake på. Det er langt fra tilfredsstillende, Abraham. Tomrommet oppsto øyeblikkelig og savnet likeså!